Trur de jammen ikkje at eg fekk ein liten time til overs i dag òg. Den vart nytta til saging og filing på den forlegne franske frøkena. Målet for gnikkinga var å få vekk litt treverk, slik at min kjære nærmar seg målet for slankekuren: Spesialpistolkassa.
Det digre anatomiske grepet er, som de alle skjønnar, alt for stort til å passe i kassa. Men med litt avsponing skal det ikkje være langt unna at det blir fullt brukbart, i alle fall fram til eg orkar å lage eit nytt frå botnen av.
Med sag og fil gjekk eg laus på det meste av overflødig treverk. Eg starta med å sage vekk alt som stakk utanfor pistolramma, samt bakover der baksiktet eingong var. Deretter var det bare å gje laust med fila for å fjerne alle konturar og jåleri som er overflødig på ein nett liten lommepistol. Eg lot det stå igjen rikeleg "pussemonn" for å kunne justere litt på forma etter at eg har testa den, dette blir fjerna når løp og beverhale er ferdig tilpassa målekassa.
Grepet, som det er på det øverste bildet, veg 90 gram. Etter grovfiling veg grepet 46 gram. Eg har altså fjerna omtrent halvparten av massen. Nokre gram blir nok fjerna etterkvart som grepet blir tilpassa hand og kasse, men oljing og overflatebehandling vil nok legge til litt igjen. Det er uansett lettare enn orginalgrepet.
Neste post på programmet blir nok å tilpasse LPA-siktet til sleida og korte ned det orginale baksiktet. Eg skulle gjerne hatt tilgang til ein fres for å gjere dette, men om det ikkje løyser seg med det første er det mogleg eg tek fila fatt - igjen.
Memo til meg sjølv: Kveldssol OG glødepære gjer ikkje kvitbalansen til da shit.
torsdag 16. juni 2011
Unik AKA Unique
Tidlegare i år kjøpte eg ein god gammal Unique "DES-69". Tanken bak kjøpet var å frisere den nok til at den passa ned i ei eske på 185x125x35mm. Jada, Uniquen skal bli spesialpistol. I alle fall ein spesiell pistol. Aller helst begge deler. Orginalt er det jo ein heilt grei konkurransepistol, med anatomisk grep, langt løp, løpslodd, bla, bla, bla... Men innerst inne er det ei snerta lita fransk frøken som gjerne bør bekles litt lettare.
Plana er å kappe av det orginale baksiktet, samt ein del av løpet. Nytt baksikte tilpasses og festes til sleida, pluss at nye grepsplater må til. Eventuelt so skaver eg av dei orginale slik at den passar på bredda. Time will show, som det heiter i utlandet.
Uansett, no har eg manna meg opp til å sette fila i den, litt utan mål og meining, mest for å finne ut om korleis prosjektet ligg an vektmessig. Etter å ha kappa løp og baksikte klokkar pistolen inn på gode 850g med orginale grepsplater og nytt baksikte. Det må seias å være meir enn lett nok.
Memo til meg sjølv: Kvitbalanse is da shit.
Plana er å kappe av det orginale baksiktet, samt ein del av løpet. Nytt baksikte tilpasses og festes til sleida, pluss at nye grepsplater må til. Eventuelt so skaver eg av dei orginale slik at den passar på bredda. Time will show, som det heiter i utlandet.
Uansett, no har eg manna meg opp til å sette fila i den, litt utan mål og meining, mest for å finne ut om korleis prosjektet ligg an vektmessig. Etter å ha kappa løp og baksikte klokkar pistolen inn på gode 850g med orginale grepsplater og nytt baksikte. Det må seias å være meir enn lett nok.
Memo til meg sjølv: Kvitbalanse is da shit.
lørdag 7. mai 2011
Skytebenk
Det skal ha seg slik at eg i lang tid har hatt lyst på ein passende skytebenk for benchrest-leik og presisjonstesting av vaaben og ammunisjon. Fleire alternative design har blitt klekka ut og nokre har til og med blitt påbegynt. Eg eit sett føtter og ein komplett for for portable versjonar av arten. Dei har dog ikkje blitt ferdigstilte, enda. Men nok om det. Det kom nemleg ein dag då eg hadde lite å finne på og dermed ble det påbegynt nok ein ny skytebenk. Denne gangen var plana å lage den solid og tungt, men nødvendigvis ikkje umobilt - vi har nemleg traktor her på bygda.
Den første dagen av prosjektet vart forskaling til betongplata konstruert og kappa. Litt research måtte eg gjere for å finne passende størrelse på bordet. Eg endte på ei bredde på 1000 og ei lengde på 1250. Tjukkelsen på plata er 4", omtrentleg i alle fall.
Beina vart òg kappa den første kvelden. Lengda på dei vart 850, og dei skal stikke omtrent midt inn i tjukkelsen på plata. Total høgd blir dermed 900. Det skal forhåpentlegvis bli akkurat passe.
Eit par dagar etter fekk eg hjelp av ein skytterkompanjong. Det er alltid greit å ha ein medskuldig når ein skal gjennomføre eit prosjekt, i tilfelle skyld må tildeles kreativt om noko går galt. Det nevnas òg at min medskuldige i dette tilfellet er ein meget habil sveisar, i motsetning til.. Nok om det.
Med ein habil sveisar som kompanjong er altså arbeidsfordelinga enkel. Eg vart raskt degradert til motivator og håndlanger, medan han hekta sammen fotar og rammeverk.
I tillegg til spilene som var fastsveisa i bordbeina la vi litt armeringsmatte i plata, for å være sikker på at den holdt sammen.
Oppskrifta var altså: Bøtt på med masse til forskalinga er halvfull, legg i armeringsmatta og deretter bordbeina. Fyll opp med masse og stryk av. Beina vart endeleg retta opp etter at massen kom på, men før siste finish.
Bordet har blitt testa og prøvd. Bilder og rapport kjem muligens ved ei anna anledning.
Den første dagen av prosjektet vart forskaling til betongplata konstruert og kappa. Litt research måtte eg gjere for å finne passende størrelse på bordet. Eg endte på ei bredde på 1000 og ei lengde på 1250. Tjukkelsen på plata er 4", omtrentleg i alle fall.
Beina vart òg kappa den første kvelden. Lengda på dei vart 850, og dei skal stikke omtrent midt inn i tjukkelsen på plata. Total høgd blir dermed 900. Det skal forhåpentlegvis bli akkurat passe.
Eit par dagar etter fekk eg hjelp av ein skytterkompanjong. Det er alltid greit å ha ein medskuldig når ein skal gjennomføre eit prosjekt, i tilfelle skyld må tildeles kreativt om noko går galt. Det nevnas òg at min medskuldige i dette tilfellet er ein meget habil sveisar, i motsetning til.. Nok om det.
Med ein habil sveisar som kompanjong er altså arbeidsfordelinga enkel. Eg vart raskt degradert til motivator og håndlanger, medan han hekta sammen fotar og rammeverk.
I tillegg til spilene som var fastsveisa i bordbeina la vi litt armeringsmatte i plata, for å være sikker på at den holdt sammen.
Oppskrifta var altså: Bøtt på med masse til forskalinga er halvfull, legg i armeringsmatta og deretter bordbeina. Fyll opp med masse og stryk av. Beina vart endeleg retta opp etter at massen kom på, men før siste finish.
Bordet har blitt testa og prøvd. Bilder og rapport kjem muligens ved ei anna anledning.
torsdag 5. mai 2011
Knivblad
For nokre veker sidan fekk eg fyr i feltessa som står her på garden. Det resulterte visst i eit knivblad og ei tang. Knivbladet har innlagt eggstål men er ellers kanskje ikkje mykje å skryte av. Forma på det var "so där", men det blir forhåpentlegvis greit nok når eg får slipa og herda det. Det blir uansett ikkje herding før eg har eit par knivblad til klare. Og det er der smitanga kjem inn i bildet. Den er laga for å halde knivblad medan eg smir ut tanga på bladet og denslags. Eg har sovidt prøvd den på eit nytt knivblad og den ser ut til å fungere greit. Det er uansett ikkje krise om den ikkje er tipp-topp, den største motivasjonen for å bake ut ei tang var å få smiinga litt inn i hendene.
Smiing er uansett veldig kjekt, so eg håpar eg får tid til meir leik i essa i tida som kjem.
Smiing er uansett veldig kjekt, so eg håpar eg får tid til meir leik i essa i tida som kjem.
mandag 24. januar 2011
Sveisen sak.
Etter nokre, kanskje tjue, skot med halvslappe ladningar med .44 magnumen tok sjølvanvisaren kvelden. Det var sjølvsagt sveisane som rauk. Då senterplata gjorde eit rundkast og la til skogs hadde òg den eine øyra på hengsla tatt kvelden. Vonbroten, men ikkje veldig overraska gjekk eg heim frå skyteøkta med den kaputte sjølvanvisaren i nevene.
Eg vurderte eit lite augeblikk å tilkalle sveisehjelp, men i det eg ankom husfliden var alle slike syndige tankar borte. Vinkelslparen fjerna gammel sveis der brudda var, samt at eg skar opp sveisen på det som var igjen av hengsla for å kunne legge på ein ny. Lakk ble òg slipa vekk der eg skulle sveise for å unngå gassar samt ureinheiter i sveisen.
Prøvesveising anser eg som særdeles feminint, so denslags held eg ikkje på med. Eg fyra opp det gamle likestrømsapparatet og satte i gang. Dei elektrodane eg hadde for handa var fortsatt ikkje idéelle for formålet, men i håp om at det skulle halde vart stømstyrka justert opp for å få betre innsmelting.
Heller ikkje no var sveisen super, men innsmeltinga var betre og den burde i alle fall halde litt meir. Eg får heller sjå om eg får kloa i nokre betre egna elektrodar til neste gong det skal sveises sjølvanvisar.
Nokre dagar etter reparasjonen vart sjølvanvisaren nok ein gang tatt med på bana for testing. Etter rundt hundre skot med ein feltlada .38 spec. samt nokre hundre .44 mag. av varierande kraft held den fortsatt sammen. Det har dog dukka opp ei millimeterlang hårtynn sprekke i sveisen der senterplata er festa. Eg reknar med det held ei lita stund til, men den kjem nok til å ryke igjen. Når den dagen kjem skal eg atter stå klar med sveiseapparat og friskt mot.
Eg vurderte eit lite augeblikk å tilkalle sveisehjelp, men i det eg ankom husfliden var alle slike syndige tankar borte. Vinkelslparen fjerna gammel sveis der brudda var, samt at eg skar opp sveisen på det som var igjen av hengsla for å kunne legge på ein ny. Lakk ble òg slipa vekk der eg skulle sveise for å unngå gassar samt ureinheiter i sveisen.
| Sveisekurs ønskes. |
Prøvesveising anser eg som særdeles feminint, so denslags held eg ikkje på med. Eg fyra opp det gamle likestrømsapparatet og satte i gang. Dei elektrodane eg hadde for handa var fortsatt ikkje idéelle for formålet, men i håp om at det skulle halde vart stømstyrka justert opp for å få betre innsmelting.
| Fortsatt ikkje bra, men litt betre. |
Nokre dagar etter reparasjonen vart sjølvanvisaren nok ein gang tatt med på bana for testing. Etter rundt hundre skot med ein feltlada .38 spec. samt nokre hundre .44 mag. av varierande kraft held den fortsatt sammen. Det har dog dukka opp ei millimeterlang hårtynn sprekke i sveisen der senterplata er festa. Eg reknar med det held ei lita stund til, men den kjem nok til å ryke igjen. Når den dagen kjem skal eg atter stå klar med sveiseapparat og friskt mot.
mandag 17. januar 2011
Låsekuler.
Ein kompis av meg har ein revolver som han brukar til feltskyting. Det er ein S&W mod.10 som Børselars har montert tung pipe og aristocratskinne på. Det einaste som manglar er låsing i framkant av tønna. Slik var i alle fall status før jul. No har den fått montert kuler i "cranen", og låser rett so bra.
Først demonterte vi tønna og dro ut stålet som skulle til pers. Cranen ble målt og oppmerka slik at hola havna på rett plass. Det er ikkje so veldig mykje gods å gå på, so om ikkje oppmerkinga er nokon lunde rett risikerar ein at boret får ein uventa tur ut i friluft - og det vil vi jo ikkje ha noko av. Når ein har kun eit forsøk er det greit at det blir bra med det same.
Kompisen ville ha tre kuler, og då vart det slik. Oppmerkinga vart gjort med skyvelære og rissenål, og det ble satt eit lite kjølnemerke i kvart punkt. Eg var litt uheldig med det eine kjølnemerket og det vart ein del knot i håp om å få det attende på rett plass igjen. Oppspenninga var litt meir solid enn på biletet då kjølnemerka vart slått, men eg kan vel ikkje røpe alle hemmelegheiter, eller kva?
Stikka vart spent opp i bormaskina og snart skulle det bores. Kulene eg brukar er Ø3,2 so vi valgte ein bor med samme diameter som kulene. Som regel blir hola nokre hundredelar større enn boret, og det burde være nok klaring for at kulene skulle kunne bevege seg fritt. Kjølnaren vart spent opp i chucken på bormaskina og denne ble sentrert i det første kjølnemerket. Deretter fekk Ø3,2-boret ein svingom ned i stålet. Vi brydde oss ikkje med å måle opp eller rekne ut holdjubda, men tok litt etter litt til vi fekk plass til å slå i kulene. Etter at det første holet var A-OK låste vi djubdestoppen på bormaskina og repeterte sentrering og boring av dei to neste.
Etter boring var det bare å stake i kulene. Dei låses på plass ved at ein stukar toppen av holet til ein mindre diameter enn kula. Dette er fort gjort og lett som ein leik.
Etter at kulene hadde kommet i gjensto det å slipe fordjupningar i ramma som kulene låste i. Ein luftslipar med ei 4mm diamantkule vart den heldige som fekk bli med på jobben. For å finne ut kvar fordjupningane skulle ligge brukte vi merkefarge og vårt trufaste falkeblikk.
Som de ser vart ikkje kulene heilt på rekke. Holet i senter, som eg rota litt med då vi merka opp, havna ikkje heilt der det skulle. Sjølv om det ikkje er meir enn ein eller to tiendels millimeter vises det veldig godt. Hadde vi gått for to kunne kunne vi bomma med langt meir utan at det hadde blitt synleg. Men låser dei godt? Alldeles.
Sidan kulene ikkje var heilt på rekke endte heller ikkje dei slipa fordjupningane opp snorbeint. Her var det viktigare at kvar enkelt kule låser godt i fordjupninga si enn det estetiske. Merkefarga vises godt på det nederste biletet. Det blir nok ein omgang med kladblånering etter kvart, men først skal den brukes ein del slik at vi er sikre på at alle kulene låser slik dei skal.
| Fortsatt jomfrueleg. |
Først demonterte vi tønna og dro ut stålet som skulle til pers. Cranen ble målt og oppmerka slik at hola havna på rett plass. Det er ikkje so veldig mykje gods å gå på, so om ikkje oppmerkinga er nokon lunde rett risikerar ein at boret får ein uventa tur ut i friluft - og det vil vi jo ikkje ha noko av. Når ein har kun eit forsøk er det greit at det blir bra med det same.
| Oppmerksom. |
Kompisen ville ha tre kuler, og då vart det slik. Oppmerkinga vart gjort med skyvelære og rissenål, og det ble satt eit lite kjølnemerke i kvart punkt. Eg var litt uheldig med det eine kjølnemerket og det vart ein del knot i håp om å få det attende på rett plass igjen. Oppspenninga var litt meir solid enn på biletet då kjølnemerka vart slått, men eg kan vel ikkje røpe alle hemmelegheiter, eller kva?
| |
| Ikkje akkurat djupholsboring. |
Stikka vart spent opp i bormaskina og snart skulle det bores. Kulene eg brukar er Ø3,2 so vi valgte ein bor med samme diameter som kulene. Som regel blir hola nokre hundredelar større enn boret, og det burde være nok klaring for at kulene skulle kunne bevege seg fritt. Kjølnaren vart spent opp i chucken på bormaskina og denne ble sentrert i det første kjølnemerket. Deretter fekk Ø3,2-boret ein svingom ned i stålet. Vi brydde oss ikkje med å måle opp eller rekne ut holdjubda, men tok litt etter litt til vi fekk plass til å slå i kulene. Etter at det første holet var A-OK låste vi djubdestoppen på bormaskina og repeterte sentrering og boring av dei to neste.
| Tre hol klar for kuleisetting. |
Etter boring var det bare å stake i kulene. Dei låses på plass ved at ein stukar toppen av holet til ein mindre diameter enn kula. Dette er fort gjort og lett som ein leik.
| Eg fekk betalt i frimerker og pepperkaker. |
Etter at kulene hadde kommet i gjensto det å slipe fordjupningar i ramma som kulene låste i. Ein luftslipar med ei 4mm diamantkule vart den heldige som fekk bli med på jobben. For å finne ut kvar fordjupningane skulle ligge brukte vi merkefarge og vårt trufaste falkeblikk.
| Montert og klar til bruk. |
Som de ser vart ikkje kulene heilt på rekke. Holet i senter, som eg rota litt med då vi merka opp, havna ikkje heilt der det skulle. Sjølv om det ikkje er meir enn ein eller to tiendels millimeter vises det veldig godt. Hadde vi gått for to kunne kunne vi bomma med langt meir utan at det hadde blitt synleg. Men låser dei godt? Alldeles.
| Uorden i rekkene. |
Sidan kulene ikkje var heilt på rekke endte heller ikkje dei slipa fordjupningane opp snorbeint. Her var det viktigare at kvar enkelt kule låser godt i fordjupninga si enn det estetiske. Merkefarga vises godt på det nederste biletet. Det blir nok ein omgang med kladblånering etter kvart, men først skal den brukes ein del slik at vi er sikre på at alle kulene låser slik dei skal.
| Kuler må ha matchende fordjupningar i ramma. |
torsdag 6. januar 2011
Eg trur eg må LEE.
Dei siste månadane har eg vore på utkikk etter ei kuletang for å støype tunge kuler til .357-revolveren. Ei tang som gir 180-200gr er heilt super for ladningar til mag-1. Sidan Lee ikkje leverer tyngre enn 158gr og butikkpris på ståltenger er langt frå studentvennleg har eg tråla eBay etter brukte tenger i passe vekt. Men so langt har eg ikkje hatt hellet med meg.
Eg puslar altså litt med kulestøyping. Eg puslar jo òg litt med ei søylebormaskin. Kva er då meir naturleg enn å kombinere desse og justere litt på ei tang eg har liggande? Av uvisse grunner hadde eg to Lee tohullstenger for "148"gr wadcuttere. Eg har lenge tenkt at eg skulle sette fresen i den eine og korte den ned frå 3 til 2 smøreriller - frå "148"gr til 100-og nokre-få. Men no skulle altså tanga ende opp med å lage ei tyngre kule enn orginalt.
Sidan botnen av smørerillene måler 8,4mm i diameter valgte eg eit 8mm bor. Lengda på wadcutterkula er ca.15mm og eg har vegd kulene til 152-153gr ferdig smurt. Eg spente opp tanga i maskinstikka og retta den inn so godt eg greide. Røft rekna bør den havne på omtrentleg 200gr om eg borar 5mm med full diameter med Ø8 boret. Som sagt so gjort, aluminiumsspona kom krypende opp langs boret og plutseleg sat eg med ei tang som burde gi meg kuler i passende vektklasse.
Tanga var litt shabby, og det hadde blitt litt rivingar mellom kutteplata og aluminiumen. Det er heller ikkje alltid like lett å få den til å lukke skikkeleg. So medan eg likevel holdt på nytta eg òg anledninga til å pusse litt på flatene mellom kutteplate og tang. Eg brukte ein luftslipar med 2" slipeskive for alu. Med slikt verktøy er det skummelt lett å pusse ujamnt og å ta litt for mykje på kritiske plassar, men det går fint om ein tek seg tid og er litt påpasseleg.
Eg fyra opp blygryta og støpte ein handfull kuler - lange, blake og fine. Kulene ble deretter tatt med for å helse på min kjære Lyman 450. Etter smøring og sizing, samt ein lag med flytende alox vegde kulene i snitt 198gr. Avviket var ikkje større enn for dei orginale wadcutterene, rundt +/- 1gr og det er jammen bra nok i første omgang. Rapport frå testskytinga kjem ved ei anna anledning.
Eg puslar altså litt med kulestøyping. Eg puslar jo òg litt med ei søylebormaskin. Kva er då meir naturleg enn å kombinere desse og justere litt på ei tang eg har liggande? Av uvisse grunner hadde eg to Lee tohullstenger for "148"gr wadcuttere. Eg har lenge tenkt at eg skulle sette fresen i den eine og korte den ned frå 3 til 2 smøreriller - frå "148"gr til 100-og nokre-få. Men no skulle altså tanga ende opp med å lage ei tyngre kule enn orginalt.
Sidan botnen av smørerillene måler 8,4mm i diameter valgte eg eit 8mm bor. Lengda på wadcutterkula er ca.15mm og eg har vegd kulene til 152-153gr ferdig smurt. Eg spente opp tanga i maskinstikka og retta den inn so godt eg greide. Røft rekna bør den havne på omtrentleg 200gr om eg borar 5mm med full diameter med Ø8 boret. Som sagt so gjort, aluminiumsspona kom krypende opp langs boret og plutseleg sat eg med ei tang som burde gi meg kuler i passende vektklasse.
| Orginal LEE-tang for 148gr wadcutter. |
| ACME-versjon. Ny og forbetra. Håpar eg. |
Tanga var litt shabby, og det hadde blitt litt rivingar mellom kutteplata og aluminiumen. Det er heller ikkje alltid like lett å få den til å lukke skikkeleg. So medan eg likevel holdt på nytta eg òg anledninga til å pusse litt på flatene mellom kutteplate og tang. Eg brukte ein luftslipar med 2" slipeskive for alu. Med slikt verktøy er det skummelt lett å pusse ujamnt og å ta litt for mykje på kritiske plassar, men det går fint om ein tek seg tid og er litt påpasseleg.
| Puss och kjærleik. |
Eg fyra opp blygryta og støpte ein handfull kuler - lange, blake og fine. Kulene ble deretter tatt med for å helse på min kjære Lyman 450. Etter smøring og sizing, samt ein lag med flytende alox vegde kulene i snitt 198gr. Avviket var ikkje større enn for dei orginale wadcutterene, rundt +/- 1gr og det er jammen bra nok i første omgang. Rapport frå testskytinga kjem ved ei anna anledning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)